Classics of western literature av Berkeley Breathed

Now wait for last year av Philip K. Dick

Individual science fiction stories may seem as trivial as ever to the blinder critics and philosophers of today - but the core of science fiction, its essence has become crucial to our salvation if we are to be saved at all.
Isaac Asimov

'Wonderful ... a heady mix of Flann O'brien, Douglas Adams, Tom Sharpe and Ken Campbell, but with an inbuilt irreverence and indelicacy that is unique - and makes it the long-awaited, heavy smoker's answer to The Lord of the Rings'
Time Out om Robert Rankin

The future is here. It's just not widely distributed yet.
William Gibson

The three-legged stool of understanding is held up by history, languages, and mathematics. Equipped with these three you can learn anything you want to learn. But if you lack any one of them you are just another ignorant peasant with dung on your boots.
Robert Heinlein

'An urban myth. Like the dyslexic devil worshipper who sold his soul to Santa.' - Robert Rankin (Raiders of the Lost Car Park))

Mitt foto
Navn:
Sted: Kjellmyra, Hedmark, Norway

Powered by Blogger


eXTReMe Tracker


HP Lovecraft
Try Opera!
Library Thing

lørdag, februar 25, 2006

Bastards


Året er 1943. Oberst Vishnevskij mottar en ordre fra regjeringen om å trene en gruppe unge gutter til sabotører bak tyske linjer. De skal forsøke å stoppe pansergruppe 'Edelweis.'
Guttene vet at de kommer til å bli drept etter oppdraget er ferdig - siden de vet for mye.

Det var et lite sammendrag. Filmen beskrives som en blanding av *Dirty Dozen' og 'Battle Royale.' Filmen har gått veldig bra på russiske kinoer og er en del av en liten bølge krigsfilmer frontet av monstersuksessen Niende kompani.

Traileren er ihvertfall veldig flott. (Jeg la traileren opp på Badongo fordi originalsiten var fryktelig treg)

Russiske kritikere har anklaget landets unge regissører for å være for inspirert av sine amerikanske kolleger - men utifra det jeg har sett så benytter de tradisjonelle fortellerteknikker med en unik russisk vinkling. Siden Russland nå har hatt en rekke store hjemlige suksesser så betyr det at vi kan vente oss en rekke spennende filmer fra øst i årene fremover.

The Great Ecstasy of Robert Carmichael


Den 24 år gamle Thomas Clay har laget det som er en av Cannes (og dette årets) mest kontroversielle filmer.

Jeg har ikke sett den - men jeg skal se litt på kritikerne har sagt:

Fangoria:
"Thomas Clay's THE GREAT ECSTASY OF ROBERT CARMICHAEL is really a disaffected youth picture, but it ends with the most gratuitously offensive bloodbath in years. People literally ran for the exits when the title character sexually violates a pregnant woman with a broken bottle and then rapes her with a sword. Clearly, the Cannes crowd hadn't seen Lucio Fulci's NEW YORK RIPPER! Clay's use of Iraq War footage over the end credits to glibly politicize this moment caused just as much upset as the graphic imagery. Even Tartan Films boss Hamish McAlpine balked at this one!"

Kinocite:
In sum, The Great Ecstasy of Robert Carmichael is a cynical, nasty piece of work that screams for your attention like a spoiled child. The best strategy is thus to not give it any. Maybe then Clay will go away, think about what he has done and come back with a film that puts his undoubted talent – there isn’t much wrong with his direction in and of itself and he makes telling use of the music of Elgar and Purcell – to better use.

Edinburgh Fimfestival:
The Great Ecstasy of Robert Carmichael is not a flawless film by any stretch, but it showcases formidable talent and ambition. Its filmmakers - who are only 26 - will doubtless be forced to defend their decision to make it for a while yet, but it's worth defending and, more importantly, worth seeing.

International Film Festival Rotterdam:
Not everyone can cope with this film. This becomes apparent time after time. Critics look for words to express their feeling of unease. Audience members leave the cinema before the film is over. It may be that the diversity of reactions - people shout bravo to vie with the booing - show that this is a special film. And a powerful film by an obviously talented first-time film maker. The Robert Carmichael of the title is a rather gangling and quiet secondary-school pupil. He lives with his mother in a boring coastal town. Together with his mother, he also obediently practices on the cello. He plays very well. He doesn't really have any friends and no one knows he sometimes surreptitiously reads a book by the cruel Marquis de Sade. He doesn't seem to realise what slumbering powers can be awoken in him by this. At a certain moment, Robert seeks contact with a bunch of street-corner kids. Kids who use pills and also try to deal a bit. And then things soon go from bad to worse. And when the really criminal cousin of one of the kids gets out of jail, everything gets even heavier. The crime. The drugs. The consequences. In the shy Robert, a manic monster awakes.

Variety:
Ultra violent and nauseating, but technically dazzling, Brit helmer Thomas Clay's feature debut "The Great Ecstasy of Robert Carmichael" is destined to vie with "Battle in Heaven" for 2005's Most Shocking Film in Cannes. Criss-crosser set in a coastal Blighty town features not one but two violent gang rapes, one offscreen and one on, which make "A Clockwork Orange" look like a Britney Spears video. Auds will be deeply divided on whether pic's graphic violence is justified by references to the horrors of war (it's set during the recent Iraqi invasion) or just gratuitous, using faux-profundity for cynical, attention-seeking showmanship.

Traileren er tilgjengelig.


Head Trauma


Jeg snublet over denne i går kveld. Jeg tittet på websiden og traileren uten at jeg ble så veldig imponert.
Da jeg tenkte på traileren igjen i dag så innså jeg at den inneholdt bilder som jeg fant ..forstyrrende. Det er et tegn på en god film at bildene blir sittende igjen inne i hodet ditt lenge etter at du trodde de skulle være borte.

IMDB gir oss et synopsis:
After a 20 year absence, drifter, George Walker, returns home to settle his grandmother's estate. As if awakening from a long dream, he finds his childhood home condemned and littered with the remnants of squatters. In the midst of trying to save his past, George falls and strikes his head, triggering an onslaught of vivid nightmares and waking visions. As the horror intrudes on George's reality, his conviction grows that someone or something is trying to kill him.

Websiden er laget i flash og er en interaktiv tegneserie. Jeg likte den selv om jeg har et meget anstrengt forhold til flashbaserte sider. De har også en ganske creepy bruk av lydeffekter.


OBS:Traileren er i m4v format (ipod-formatet) og spiller greit i Quicktime eller Media Player Classic.

fredag, februar 24, 2006

Noen Østtyske godbiter



Jeg kan ikke så mye om østtysk musikk må jeg innrømme. Men siden jeg snublet over noen riktig gode østtyske proaganda sanger så føler jeg vel at jeg kan dele med meg av det lille jeg kan.

I 1950 skrev Ernst Busch det som må kunne erklæres å være den beste propagandasangen noensinne. Die Partei hat immer recht Østtyskerne var ikke særlig skuggredde for å si ting rett ut - uten humor og selvironi.

I løpet av sekstitallet økte populariteten av vestlig musikk i DDR og partiet var ikke sene med å sette en stopper for dette. Selv statslederen Walter Ulbricht utalte seg om monotonien i uttrykk som yeah yeah yeah. Partiet startet en motbevegelse de kalte Singebewegung og det mest populære bandet fra denne rørsla var Oktoberklub.
Her er deres Überlegung (Som betyr noe sånt som 'fornuft'.) Musikken svinger og teksten oppfordrer de unge til å se det store bildet og rapportere politiske dissidenter selv om de er ens beste venner.

Nina Hagen begynte karrieren sin i DDR - selv om hun nok er noe mer kjent for musikken hun lagde i Vest-Tyskland.
Hennes sang Du hast den farbfilm vergessen bør høres.

Jeg har aldri helt skjønt hvorfor øst-tyskerne produserte reklamefilmer - siden alt var eid av staten. Mer her er ihvertfall en utrolig flott reklamefilm for Trabant 601. En sjuhelvetes bil - i alle betydninger av ordet.


Mads Eriksen om Cthulhu

Mads Eriksen er mann etter mitt hjerte. Serien M er fyllt av referanser til fantastikk (både media og litteratur) og er en god parodi på Fanboy fenomenet. Det som gjør at serien fungerer for meg er at Eriksen åpenbart ER fan av det meste han skriver om - noe som kan utledes av hysterisk obskure referanser innimellom.

Denne siste uka har Cthulhu vært på besøk i Trondhjem og blir selvfølgelig vennlig mottatt det M'ske hjem:

Stripe 1
Stripe 2
Stripe 3
Stripe 4
Stripe 5
Stripe 6
Stripe 7


Av disse er vel stripe 5 og stripe 6 som er mine favoritter. Hovedsaklig for at sekseren bekrefter den lite kjente myten om at alle som jobber med omplassering av dyr er med i Cthulthu-kulten og femmeren fordi den er en fryktelig obskur referanse til The Shadow out of time.

Det jeg spør meg selv er om disse stripene er begripelige for folk som aldri har lest Lovecraft? Lovecraft entusiastene er tross alt færre enn Star Wars fansen.

Forresten - Wayback machine har en komplett kopi av The HP Lovecraft Library. Denne siden ble plukket ned av påståtte rettighetshavere i 2004. (Historien om copyrights for Lovecrafts noveller er lang og komplisert og ennå ikke løst.)


Alt du trenger å vite om mitt forhold til film

Ja - det er et nytt meme men denne er lang så jeg sender den bare videre til de som måtte ha overskudd...

1) Første film du så på kino? Må ha vært en av Emil-filmene

2) Første film du så med 18 års grense? Kan kanskje ha vært Blade Runner

3) Din favoritt av kinogodteriet? M

4) Din beste kino-opplevelse? Må ha vært i 1977. Jeg var 10 år og snek meg inn på Star Wars. (Den har 12 års grense.) Jeg visste egentlig ingenting om filmen rent bortsett fra at jeg hadde sett noen klipp på TV. Jeg var X-Wing pilot hele veien hjem på sykkel.

5) Det dummeste du noensinne har gjort imiterende en film? Falle ned ei trapp, søkkdrita, i den troen at jeg var "Airwolf."

6) Første filmen som fikk deg til ha erotiske tanker om det annet kjønn? Den blå lagune.

7)Har du noensinne betalt for en film og sneket deg inn på en annen? Nei

8) Har du noensinne sett en drive-in film? Nei.

9) Har du noensinne hatt sex i en drive-in kino? Nei

10) Hvis så, hva het filmen? . . .

11) Har du noensinne hatt sex i en kinosal? Nei

12) Hvis så , hva het filmen? . . .

13) Favorittfilm av John Hughes? The Breakfast Club.

14) Favorittfilm av Quentin Tarantino? Reservoir Dogs

15) Favorittfilm av Hitchcock? Vindu mot bakgården

16) Favorittfilm av Spielberg? Jakten på den forsvunne skatten.

17) Den beste zombiefilmen ? Dawn of the dead (1977 versjonen - selv om de første tjue minuttene av den nye var kul.)

18) Favorittskuespiller (død)? Orson Welles

19) Favorittskuespiller (levende)? Tror jeg må ta Johnny Depp - alltid en fryd å se i arbeid.

20) Beste karakterskuespiller gjennom tidene? Peter Lorre

21) Favorittskuespillerinne (død)? Veronica Lake

22) Favorittskuespillerinne (levende)? Lauren Bacall

23) Beste karakterskuespillerinne gjennom tidener? Maria Ouspenskaya

24) Beste tegnefilm karakter gjennom tidene? Jeg velger to jeg. Tom & Jerry

25) Beste filmmusikk? Nærkontakt av tredje grad av John Williams

26) Favorittstykke av musikk fra en film? Temaet til "Chariots of fire" av Vangelis

27) Favorittsang fra en film? "We're off to see the wizard" fra Trollmannen fra Oz.

28) Den beste julefilmen? Nightmare before Christmas

29) Favoritt filmgenre? SF

30) Den beste pornofilmen? Cafe Flesh

31) Første pornofilmen du så? Flesh Gordon - tror jeg...

32) Den beste Disney filmen? Fantasia

33) Den beste Western filmen? The Wild Bunch

34) Den beste Musicalen? Gold Diggers of 1933

35) Den beste skrekkfilmen? The Haunting - Robert Wise versjonen - IKKE den nye.

36) Favoritt komedie? Raising Arizona

37) Den beste Science Fiction Filmen? 2001

38) Den beste thrilleren? Deliverance

39) Den beste romantiske filmen? Dr Zhivago

40) Den beste historiske filmen? Gladiator

41) Det du liker minst ved å se en film på kino? Kø, venting, reklame og folk som snakker hele filmen igjennom.

42)Det du liker mest ved å se en film på kino?
Lysene som dempes og forventningen før forhenget går opp.

43) Hvilken filmkarakter ville du helst ha vært? Han Solo

44) Hvis du kunne ha sex med en filmkarakter hvem ville det være? Frannie Berry - Jodie Fosters karakter fra Hotel New Hampshire.

45) Hvis du kunne leve resten av livet med en filmkarakter, hvem ville det være? Barbarella spilt av Jane Fonda

46) Hvilket film monster ville du helst være? Dracula

47) Favorittkritiker? Roger Ebert

48) Den beste manusforfatteren? Billy Wilder

49) Favorittregissør?
David Lynch

50) Chaplin eller Keaton? Keaton.

torsdag, februar 23, 2006

Junk


Den russiske filminustrien har fått et oppsving siden Nochnoi Dozor (Night Watch) ble en kjempesuksess i hjemlandet og er nå eksportert til de fleste land - inkludert Norge.
I nær framtid vil det dukke opp noen filmer jeg ser frem til - slik som Junk (eller Zhest som den kalles i hjemlandet.)

Junk handler om en reporters jakt på en rømt psykopat. Jakten tar henne til merkelige, nærmest surreelle steder, hvor de utstøtte i samfunnet lever.

Traileren er nå ute (med engelsk teksting) og det ser ut til å bli en riktig stilful thriller. Denis Neidman har nok studert de visuelle stilistene ganske nøye og hvis plottet og skuespillet holder ser det ut til at russerne har en ny vinner. (Og ja - den inneholder svinekjøring med Lada)

Er det ikke rart å tenke på at for bare 20 år siden var Hollywood verdens action-film hovedstad. Siden den gang har Hong Kong, Thailand og mange andre land gjort action-filmer som selges over hele verden.

onsdag, februar 22, 2006

Ålreit jeg skal gå å legge meg..

men jeg må bare peke dere i retning av denne websiden.

Den inneholder Internasjonalen på 30 språk. Alle nedlastbare i mp3 eller Real format.

Hør:

Den Russiske versjonen fremført av Bolsjoi Teatrets kor og orkester
Den Kinesiske versjonen fremført av "Tang Dynasty Band in rock style"
Den Danske versjonen fremført av Danmarks kommunistiske partis sentralkomite
Den Norske versjonen fremført a cappella av Bergenskontoret til NKP
Den Thailandske versjonen framført av bandet "The Wheel" åpenbart inspirert av Ennio Morricone.
Den Tuvanske strupesang versjonen fremført av "Huun-Huur-Tu"

og mange mange flere...

En god vits

Kan man av og til lete lenge etter - men jeg likte denne:

Donald Rumsfeld is giving the president his daily briefing. He concludes by saying: "Yesterday, 3 Brazilian soldiers were killed."

"OH NO!" the President exclaims. "That's terrible!"

His staff sits stunned at this display of emotion, nervously watching as the President sits, head in hands.

Finally, the President looks up and asks, "How many is a brazillion?"

En nerd kommer med sin hyllest

Det er snart en uke siden at Andreas Katsulas døde av lungekreft bare 59 år gammel. J. Michael Straczynski, skaperen av Babylon 5, hevdet at han "loved smoking with a passion that cannot be described"

Navnet hans er kanskje ukjent for de fleste men jeg vil vel tro at hans furete ansikt og rike resonante stemme ville være kjent for mange - om ikke annet som "One-armed man" fra Harrison Ford versjonen av "Jaget".

Andreas Katsulas hadde mange fans blandt Trek-fandom på grunn av sin rolle som den Romulanske admiralen Tomalak, en urban skurk som utstrålte silkemyk ondskap. Men det var hans rolle som ambassadøren G'kar i tv-serien Babylon 5 (en rolle han burde ha vunnet Emmy for - flere ganger rundt) han ble kjent blandt den videre skare tv-tittere.

Som så mange andre SF-serier så led Babylon 5 av en første-sesong som var ujevn og uinspirert. Dette satt ikke så godt med løftene J. Michael Straczynski hadde gitt om en serie som skulle ha den litterære tyngden til ordentlig science fiction.

Straczynski mente at ikke bare skulle denne nye serien være en verdig arvtager til Star Trek men også tåle sammenligning med slike ting som Asimovs Foundation serie og EE "Doc" Smiths Lensman. Straczynski hevdet at dette skulle være den første store SF romanen for TV.

Jeg må innrømme at da jeg så min første episode på TV2 av Babylon 5 så syntes jeg vel at dette var en særdeles tynn blåkopi av Star Trek. Hverken skuespillet, plotet eller produksjonen virket imponerende. Til B5's forsvar skal det sies at karakterene aldri var statiske og Narnen G'kar er et veldig godt eksempel. Da serien startet oppfattet jeg Narnene som en av de eldste TV-SF klisjene; En nobel krigerrase besatt av tanker om ære. De hadde blitt erobret av Centauriene - en vagt slavisk rase med engelsk imperieovertoner og en designsans rett fra renessansen.

Peter Jurasik, også han under tung makeup, spilte Centaurienes ambassadør til Babylon 5, Londo Mollari. Hans karakter gikk igjennom den mest dramatiske karakterutviklingen i serien. Londo begynte som en opportunistisk men redelig diplomat men muterte snart til den blodtørstige makten bak den Centauriske tronen før han selv ble keiser.
Londo og G'kar begynte som diplomatiske sparringpartnere som ble motvillige venner før de ble dødsfiender da Londo var medkonspiratør i et voldsomt angrep på Narnenes hjemmeplanet. (Jurasiks tause skuespillerprestasjon da han bevitnet det nådeløse angrepet på Narn var i seg selv verdt en Emmy - spør du meg.)

Angrepet på Narn var en viktig punkt i serien - et plutselig skifte av synsvinkel - hvor den antatte skurken G'kar ble representanten for et folk utsatt for overgrep mens Londo viste seg å være en sleip, kalkulerende jævel som kunne drepe millioner i sin jakt på makten.

Like etter angrepet på Narn så kaller Londo, som seierherre, et møte i det diplomatiske rådet på Babylon 5. Han krever at G'kar må overleveres som krigsforbryter til Centauri - vel vitende om at dette betyr en dødsdom.
Da ledelsen på Babylon 5 forteller at de har gitt G'kar asyl på stasjonen og ikke et hår skal krummes på hans hode, så står G'kar foran rådet - kroppspråket er en blanding av raseri og sorg og besluttsomhet. Han avleverer en av de flotteste monologene jeg noensinne har sett på fjernsyn - både i ordenes innhold men også i den følelsesmessige tyngden de ga oss som så den.
Ordene er vakre i seg selv - selv uten den kontrollerte lidenskapen og eimen av såret ære som Katsulas ga dem i en bemerkelsesverdig rolletolkning:
“No dictator, no invader can hold an imprisoned population by force of arms forever. There is no greater power in the universe than the need for freedom. Against that power tyrants and dictators cannot stand. The Centauri learned that lesson once. We will teach it to them again. Although it take a thousand years, we will be free."

For å få et perspektiv på den monologen så bør den høres så vel som leses.

TV er et tanketomt medium - mesteparten av tiden. Men av og til så gjør noen et ærlig forsøk på bruke mediet til å dramatisere alvorlige tanker og ideer. B5 var et de bedre forsøkene jeg har sett og Andreas Katsulas var en svært viktig brikke i det puslespillet.


Jeg ser at fans av serien har laget en riktig flott minnevideo for Andreas Katsulas - den er tilgjengelig her.







søndag, februar 19, 2006

Om Olympiaden

Den amerikanske humoristen Dave Barry har en fornøyelig titt på vinterolympiaden i sin seneste artikkel.
It's time once again for the Winter Olympics -- three magical weeks during which all of America will gather in front of the television set to watch American Idol.
But during the commercials, some of us will also tune in to the Winter Olympics, a quadrennial competition that answers, once and for all, questions that burn in the brains of every true sports fan, such as: (1) Who will claim ''bragging rights'' as the world's best in the individual, sprint and team Nordic Combined? (2) What, exactly, IS the Nordic Combined? (3) Who the hell are the ''Nordics,'' anyway?

Dave Barry klarte ble sendt av "Miami Herald" for å dekke vinterolympiaden i Salt Lake City for 4 år siden og har siden snakket varmt om rare norske etternavn og hvor mye speed du må ta for å få curling spennende. Denne gangen har han laget en liten guide til lekene:
BIATHLON: This fun sport was invented by the Norwegians, often called ''The Yuckmeisters of Western Scandinavia.'' Rifle-toting competitors ski for a while, then shoot at targets, then ski some more, then shoot some more, then ski some more, then shoot some more, then ski some more, then shoot some more and so on until France surrenders.

Les resten av artikkelen og siden kan du ønske deg en Skiskytings-simulator til jul

lørdag, februar 18, 2006

Goshwowoboyoboy


For noen dager siden la jeg opp en liste over de filmene jeg så frem til i år. Den var ikke komplett. Jeg hadde helt glemt Gregory Hatanakas Mad Cowgirl.

Jeg snublet over denne beskrivelsen på slutten av året i fjol:
Sarah Lassez (Nowhere, The Blackout, Until the Night) delivers a star-making performance as Therese, an ass-kicking health inspector with a failed marriage, an on-going affair with a creepy televangelist, nymphomania, and an obsession with old kung-fu movies. Further complicating her life is a very questionable relationship with her brother Thierry (James Duval from The Doom Generation and Donnie Darko), a meat importer who may (or may not) have infected her with mad cow disease.

Eller som jeg sier tittelen Goshwowoboyoboy.

Nå er traileren endelig her.

Traileren har også en kinesisk versjon av Roxettes The Look som tema og inkluderer Walter Koenig som en sexgal predikant.

Film Threat har anmeldt filmen og åpner anmeldelsen slik:
Gregory Hatanaka’s “Mad Cowgirl” represents the most visceral and explosive cinematic mind fuck since Stanley Kubrick tossed Keir Dullea into the psychedelic vortex


Denne filmen hoppet nettopp helt til topps på lista over filmer jeg gleder meg til i år.

fredag, februar 17, 2006

Jack Williamsons "With folded hands."


Jack Williamson ble født i 1908 i Texas. Han solgte sin første fortelling da han var tjue og på tretti-tallet var han allerede etablert som en av de større sjanger-forfatterne. Isaac Asimov fortalte at han som tenåring var stolt over å ha mottat et postkort fra Williamson.

Det som imponerer er kanskje at mannen fortsatt skriver bøker. Hans seneste heter The Stonehenge gate og omtales slik av Publishers weekly:

This trippy stand-alone from Hugo- and Nebula-winner Williamson reads like a novelization of Paul Verhoeven directing Jules Verne's combined rewrite of H.P. Lovecraft's The Dream-Quest of Unknown Kadath and C.S. Lewis's Perelandra.

Ikke verst for en mann som var 97 da boken ble skrevet!

Det kom også en revidert utgave av hans selvbiografi Wonder's child. Den anbefales på det sterkeste.




En av hans mest berømte noveller kom i 1947 og ble gitt dette flotte coveret av Astounding:


Og disse flotte illustrasjonene:




Denne novellen ble grunnlaget for boken "The Humanoids" som kom to år senere. Williamson har beskrevet novellen og boken slik:
The best possible machines, designed with the best of intentions, become the ultimate horror

Novellen var forsåvidt banebrytende i sin tid. For hvis vi ser bort fra Isaac Asimovs robotfortellinger så ble roboter alltid fremstilt som onde. Men Williamsons humanoider hadde det motsatte problemet - de fulgte sin programmering for nøye. Hoved-direktivet de arbeidet etter var "Å tjene og lyde og beskytte mennesker mot skade." Dette gjør at all risko fjernes og ulykkelighet tillates ikke. Alt som er nytt og spennende forbys. De tillater ikke mennesker å være mennesker og kveler den menneskelige ånden.

Denne novellen (og romanen) tilhører altså dystopiene fra denne tidsperioden sammen med 1984 og Zamiatins We.

Det finns grunner til at man kan argumentere for at Asimovs og Williamsons roboter kommer fra to sider av det politiske spektrumet. Det kan hevdes at Asimovs godmodige (og nyttige) roboter har et visst liberalsosialistisk ideal. De er nyttige og uten egennyttighet akkurat som de liberale politikerne så på ansatte i staten på tidspunktet. Asimov mener også at en maskinstyrt planøkonomi vil være det aller beste for menneskeheten.

Williamsons humanoider tar over all menneskelig virksomhet. I de fleste tilfeller er dette en fredlig løsning hvor eierne skriver fra seg alle sine verdier i bytte mot livslang tjeneste fra humanoidene men hans protagonist nekter og blir sakte drevet mot konkurs av humanoidene. Dette er nesten identisk med det gamle kommunistiske diktum om å "ekspropiere de ekspropierende." Sluttresultatet er at verden drives av et økonomisk konsern som fyller statens roller i den klassiske kommunistiske tenkningen. Romanen The humanoids ga et mer komplekst bilde av humanoidene og endte med en slags anbefaling av deres verden. Men underveis lar Williamson en av bokens karakterer si følgende om sin kamp mot humanoidene: "Jeg kjemper for verdigheten og verdien og rettighetene til hvert enkelt menneske." Nesten ordrett argumentasjonen mot kommunismen i USA. Jeg antar at den litt tvetydige slutten er ment ironisk men Williamson lar det være opp til hver enkelt.

Jeg snublet nylig over en riktig god hørespill-versjon av With folded hands innpilt på 50-tallet av NBC.

Jeg har lagt den opp her.



torsdag, februar 16, 2006

Ålreit

Hvor finnes kvinner som denne:

We played Magic(tm), now let's *make* it!
You know who you are.

Last week's Voladon Grand Battle: you were wearing the Punisher t-shirt, I was wearing a teal tank-top.

I played my Thoren the Warrior card.

Your eyes twinkled. You layed down your Volcazon the Beastmaster.

Smart move.

But you knew I had the Cheeze. I could see in the way that you looked at me while gathering your cards that you wanted to meet again. But not for battle, this time.


Hentet fra denne bloggen.

onsdag, februar 15, 2006

Noen skrekkfilmer jeg ser fram til

Alle som kjenner meg vet at jeg er svært glad i skrekkfilm. Jeg brukte mye av 80 og 90 - tallet på å se meg tvers igjennom mye av det som må sies være defintive filmer i feltet. Jeg så mye ræl også. Minn meg på at jeg skal prøve å ikke se flere filmer i sjangeren Portugisiske-nonner-besatt-av-djevelen.

Her er noen av de filmene jeg ser frem til i år:

Silent Hill



Christophe Gans (mannen bak Brotherhood of the wolf) og Roger Avary (mannen bak Rules of attraction) samarbeider om å lage filmversjonen av Playstation spillet "Silent Hill." Nå har jeg spilt Silent Hill i 3 minutter for noen år siden så jeg kommer ikke til å ha noen som helst forutsetninger for å vurdere denne filmen som filmatisering - men hvis denne filmen blir en like stilfull eksplosjon i sjangerfabrikken som "Brotherhood of the wolf" var så er vi på rett vei.

En av de tingene fansen av PS2 spillet har snakket mye om er åpenbart noe som kalles "Pyramid head." Det første bildet har nettopp sluppet ut på blairwitch.de:


Uttrykket kan bare være nifty-poo!

Oppdatering: Sony har har bedt blairwitch.de om å plukke ned bildet av Pyramid Head og jeg hadde ikke lagret det ;( Dette var det beste jeg fant..

Se traileren her.

The hills have eyes



Alexandre Aja (mannen bak Haute Tension) lager nyinnspilling av Wes Cravens smått klassiske film fra 1977.

Se traileren her.

Og hvis noen trodde at Alexandre Aja skulle bli bløt i sitt første møte med amerikansk filmindustri og sensurregelverk så kan dere ta en titt på dette klippet. Absolutt ikke for svake sjeler.

Broken



Adam Mason og Simon Boyes har brukt 18 måneder og minimalt med penger på å lage sin film. Det ser ikke ut til å eksistere en offentlig poster enda og det er fortsatt usikkert om denne filmen får kino-release eller havner direkte på DVD.

Traileren er ihvertfall usedvanlig guffen.

Den offisielle siten er her.

Evil Aliens



Jake Wests andre spillefilm ser ut til å være årets Bad Taste.

Se traileren her






tirsdag, februar 14, 2006

But with the second shot she died

Johnny Cash er død. Men ingen eide, EIDE, countrymusikken som den mannen:

(Jeg ble lei av at denne videosnutten her autostartet hele tiden så videoen er tatt vekk. Du kan se den her.)


First time I shot her I shot her in the side
Hard to watch her suffer
But with the second shot she died
Delia's gone, one more round Delia's gone

But jailer, oh, jailer Jailer,
I can't sleep 'Cause all around my bedside
I hear the patter of Delia's feet
Delia's gone, one more round Delia's gone

Splitte mine bramseil!

En av mine lokalaviser trykker i dag en pressebyrånotis om at høstens moter skal være mørke, keltiske og fluffy.

Hva i helvete betyr det? Og hva er en fluffy Kelt? Og hva hadde den store keltiske krigerkvinnen Sgathaich ment om dette?



Visual Kei

Det er navnet på en retning innen J-Rock som oppsto i løpet av nittitallet. "Visual Kei" betyr "Visuell type" og er karakterisert av at band benytter glorete kostymer og visuell bildebruk for å oppnå oppmerksomhet. Innen Japan er fanbasen hovedsakelig tenåringsjenter og sjangeren markedsføres ganske tungt mot disse ved hjelp av samlekort, klistremerker, glossy fotobøker og postkort.

Visual Kei band bruker prangende makeup og har hårfasonger som minner om tungrock på 80-tallet. De fleste bandmedlememre inne denne sjangeren er menn de kostymer og sminke aksentuerer det feminine og androgyne. (Tenk Poison gange 2)

I det siste har noen av bandene latt seg inspirere av rollespill og anime og dermed dratt det ekstreme visuelle uttrykket et hakk videre.

Disse kostymene har såpass sterk attraksjon for fansen at de vil cosplay under konsertene eller på animekongresser.


Visual Kei band er definert utifra stil og ikke av musikktypen. De spiller som oftest J-rock ( slik som Luna sea og Dir en grey) eller lettere rock/pop (slik som L'Arc~en~Ciel, Glay eller Gackt.)

Felles for alle disse bandene er at de spiller en eller annen form for rock.

Vestlige musikkjournalister har ofte blandet Visual Kei med goth - hovedsakelig fordi de av og til deler mye av det samme visuelle uttrykket. Japanske gothere har lite eller ingeting til overs for Visual Kei og det ser ut til å være lite kulturell krysspollinering hvis vi ser bort fra Gothic Lolita.


Innenfor Visual Kei sjangeren finner vi subgenrene Gothic Lolita, EroGuro og Angura Kei som hver for seg har en distinkt visuell stil.




søndag, februar 12, 2006

Oops..


Da jeg trykket på Next Blog knappen i bloggen min havnet jeg her. Linken bør ikke følges hvis du er på jobb eller rundt små barn. ;)

The secret of life, of art, and of power are viscosity.

Salvador Dalis spådommer for 2001
Hentet fra Amazing Stories

:

Ja jeg tok testen..





take the WHAT BAD BOOK ARE YOU test.

lørdag, februar 11, 2006

Lucifer Sensommer - gult og sort



Jeg ble sittende å tenke på noen av de dårligste norske filmene jeg har sett. (Noen vil vel kanskje si at det ikke er den mest fornuftige måten å tilbringe en lørdag på.)

Jeg tenkte på Selkvinnen, Høvdingen, Hvem har bestemt, Der gudene er døde og flere andre. Da slo det meg at Roar Skolmens Lucifer Sensommer - gult og sort sannsyligvis er det nærmeste vi har til en årntli kalkun her i landet. Glem Dis, glem Turnaround.

Jeg har brukt litt tid på å huske plottet men for mitt gode liv så klarer jeg ikke det. For en gangs skyld kan ikke Google hjelpe meg heller.

Det jeg husker er at jeg oppfattet denne filmen som Tarkovskij på antideppresiva. Det var flotte landskapsbilder og mye umotivert nakenhet. Det var også en homofil voldtekt inni der et sted.

Jeg husker at mye ble gjort ut av at Roar Skolmen hadde funnet hovedrolleinnehaversken i en frisørsalong og det ser ut som hun har fortsatt med å klippe hår etter denne ene filmen. Litt synd - fordi hvis husken bærer så kledde hun godt å være naken.

Filmen er ikke teknisk inkompetent slik som "Dis" og "Selkvinnen." Filmen benytter ypperlige teknikere i alle ledd. Den blir bare så utrolig filmskoleaktig. Den har mer pretensjon enn substans.

Her er Bergen filmklubbs omtale:


Sensommer langs Sørlandskysten. En svenske stiger i land fra en liten båt, og møter en norsk sensommerjomfru, fager, pur ung og lokkende. Vår svenske venn blir drevet fra konseptene av hennes erotiske spill. Et samlet kritikerkorps var ganske nådeløse: "... når Skolmen skal skape levende personer blir det bare forferdelig ... personinstruksjonen er ubehjelpelig, for å si det pent, og når dialogen i tillegg tangerer lattervekkende parodi blir resultatet skrint." (Arbeiderbladet)

Lucifer, sensommer/gult og sort er en film som går Aune Sands Dis en høy gang – bare med mer naken kropp.

Jeg husker også at denne filmen gikk omtrent en uke på Oslo kinoene.

Det er nå 16 år siden Roar Skolmen har lagd film. Noen må slippe ham til igjen - selv i dette nymotens miljøet av å lage film som publikum gjerne vil se.

Arrividerci Amore, Ciao



En ny kinofilm av Michele Soavi er alltid litt av en begivenhet. Siden 1994 og "Dellamorte Dellamore" har han nesten eksklusivt jobbet med TV. Det eneste som har vært å se på kino har vært at han var "second unit director" for Terry Gilliam i "Brødrene Grimm."

Men nå altså: Arrividerci Amore, Ciao.

Filmen handler om Giorgio, en venstreorienter idealist/terrorist som vender tilbake til Italia etter mange år på rømmen in sentral-amerika. Han har bare et mål: Han vil etablere et komfortabelt, borgerlig liv. Et normalt liv. All hans idealisme er borte etter skrekkfylte år i eksil. Giorgios obsessive søken etter dette livet er grenseløs og hans metoder er nådeløse. Han presser tidligere kamerater slik at han selv får en kortere fengselstraff, men da han kommer ut igjen synker han dypere og dypere ned i vold og kriminalitet - til synes uten mulighet for å unnslippe.

Svindel, hallikvirksomhet, langing - alt dette er enkle, svarte penger. En stor jobb gir tilslutt Giorgio nok penger til å gi seg men fortiden innhenter ham igjen.

Arrividerci Amore, Ciao er basert en bestselgende roman og tegneserie av Massimo Carlotto og forventes på kino i Italia den 24 februar.

Jeg gleder meg.

fredag, februar 10, 2006

Defamer

Defamer er, i min øyne, verdens beste sladderspalte. Ondsinnet og velskrevet. Her herjes det med Hollywoods hemligheter på en slik måte at intet øye kan sies å være tørt.

Her er et eksempel:

The Grammys were, well, the Grammys. Allowing yourself to become frustrated by the absurdity of the event is like bringing your toddler to the doctor every time he fills his diaper, demanding to know why he’s broken. And so once you make the unfortunate choice to tune in, there’s nothing to do but sink a little deeper into the couch each time brain-damaged Grammy producers facilitate the unholy onstage pairing of Madonna and Gorillaz, Mary J. Blige and U2, and Sir Paul McCartney, The Only Living Beatle, Even Though Ringo Continues To Draw Breath Somewhere, We Think and Linkin. Fucking. Park., suspecting that the music in an eternally stopped elevator in Hell is less insanity-provoking.

The only thing nearly worth discussing was Sly Stone stealing Grace Jones’ circa 1986 look (or as Johnny Hong Kong pointed out to us, proving to the world that someone fed him after midnight), abandoning the secret Funk Cave where he’s been hiding for the last 20 or so years, and showing up to pound out a few verses of “I Want to Take You Higher” before disappearing again, perhaps to eat the liver of Maroon 5’s Adam Levine for daring to cover one of his songs at the show. Which, we assume, will make for a good story the next time Levine is trying to lay a waitress at the Chateau Marmont (as in: “Dude—The guy from Sylvester and the Family Stallones totally tried to kill me at the Grammys!”).


onsdag, februar 08, 2006

Jeg har fått kjeft..

fordi denne bloggen har for lite glam :

Nerdegenerasjonens fader vår

Fra bash.org selvfølgelig:

Our Father, who 0wnz heaven, j00 r0ck!
May all 0ur base someday be belong to you!
May j00 0wn earth just like j00 0wn heaven.
Give us this day our warez, mp3z, and pr0n through a phat pipe.
And cut us some slack when we act like n00b lamerz, just as we teach n00bz when they act lame on us.
Please don't give us root access on some poor d00d'z box when we're too pissed off to think about what's right and wrong, and if you could keep the fbi off our backs, we'd appreciate it.
For j00 0wn r00t on all our b0x3s 4ever and ever, 4m3n.


tirsdag, februar 07, 2006

Fearless



Fearless er den nye filmen til Jet li. Det er historien om den kinesiske folkehelten Huo Yuanjia (1869-1910). Han oppfattes av kineserne som en mann som gjenopprettet Kinas ære da han tidlig på nittenhundretallet vant kamper mot vestlige boksere og ikke minst en Japansk samurai. Dette ble ansett for å være svært viktig i en tid da utlendingene hadde stor innflytelse over Kina.

Jet Li er for de fleste fans av kampsportfilmer er den ekte arvtageren til Bruce Lee. Jet Lis spesialfelt er Wushu en kampsporttype som oppsto i Kina etter 1949. Wushu er en moderne rekonstruksjon av eldgamle kinesiske kampsporter.
Jet Li vant flere gullmedaljer i denne formen på syttitallet. Interessant nok var det uten sparringpartnere han spesialiserte seg og han har aldri vist interesse for kampsporter hvor man kjemper mot hverandre. Jet Li er en rettroende buddhist og har gjentatte ganger uttalt at han aldri ville benytte seg av vold for å løse en konflikt.

Fearless er ment å være hans farvel med kamportfilmen. Jet Li gjorde en svært hederlig innsats i en dramatisk rolle i den Luc Besson produserte Danny The Dog.

Kanskje får vi se ham i dramatiske roller fremover. Mannen er tross alt bare 43 år gammel.

Fearless er regissert av Ronny Yu. Den mannen har de siste årene jobbet i USA og gitt oss slike filmer som The 51st state og nittitallets klarte beste guilty pleasure Bride of Chucky.

Ronny Yu bestemte seg for å la den taiwanesiske rapstjernen Jay Chou lage tittelmelodien til filmen. Dette er kanskje ikke så rart siden Chou har herjet hitlistene i Asia i flere år. Han er kjent for sin blanding av kinesiske og vestlige musikalske elementer.

Man skulle tro at rap kanskje ikke hadde en sterkeste gjennomslagskraften i nettopp Kina men importen av sør-koreansk rap gjorde at hip-hop slo ned som en bombe i Kina på 2000-tallet. Det kinesiske navnet på rap (shuochang) betyr fortelling og er det samme navnet som benyttes for den tradisjonelle kinesiske narrative sangen.

Jay Chou lagde sitt første album i 2000 og til alles overraskelse ble dette storselger. Chou fulgte opp med med hit etter hit.
Hans nyeste album (November's Chopin) kom i november i 2005.

Se musikkvideoen her under. Selv for meg, som har mye av samme forholdet til Kinesisk som til annengrads-ligninger, så er dette blitt riktig flott.

torsdag, februar 02, 2006

Hvorfor menn ikke bør ha webcam

Night on fire - Hinoi Team & KoRikki



Jeg er veldig svak for japansk tyggegummi-pop. Veldig svak. Så svak at jeg liker det japanerne kaller "eurobeat" mens vi gjerne kaller det "dance."

Jeg tenkte at det skulle handle litt om Hinoi Team i dag fordi jeg nettopp fikk tilsendt en promo-DVD med nettopp Night on fire.

Hinoi Team er bygd opp rundt Asuka Hinoi og er vel forholdsvis erketypisk for hva plateselskapet Avex driver med. Tungt markedsførte pikegrupper med sløvsinnede schlägers og noen få ytterst begrensede dansetrinn i musikkvideoene. Dette selger som geitesmør i Mongolia.

Hinoi Team har så langt bare gitt ut tre singler: Ike ike, King Kong og nå til sist Night on fire.

De har med seg fribryteren KoRikki (eller Korickey - jeg har sett det stavet på begge måtene) , uvisst av hvilken grunn. Jeg klarer faktisk ikke å spore opp særlig mye informasjon om mannen - så jeg stoler på den engelske fansidens påstand om at mannen gjør flere av sine signaturbevegelser i denne musikkvideoen du finner under.

Jeg skal ikke si så mye mer - jeg bare overlater dette flashbacket til tidlig nittitall til deg og din nattesøvn.

onsdag, februar 01, 2006

En slem pike fra 1899

At vi menn har en svakhet for slemme piker er vel en veldig dårlig skjult sannhet. At kvinner har visst dette siden tidenes morgen er også sant.
Nedenunder finner du en sang om en slem pike hentet ifra operetten "A Greek Slave". Denne musikalske komedien - som var ørlite på kanten i sin tid - ble fremført 349 gangen fra 8 juni 1898 til 2 juni 1899 på Daly's Theatre, London.


Marie Tempest som Maia i "A Greek Slave"

She's a naughty girl!
We know it well
And mean to tell!
She's a bad one
If we ever had one:
Oh, she's a very very naughty little girl!


Hør sangen her. (innspilt 18 januar 1899 - og dermed 107 år gammel)

Siden sangen er innspilt på voksrull og dermed ganske langt fra det vi i dag ville kunne kalle high-fidelity så finner du tekstarket her.

Dette er noe som får meg til å føle meg gammel..



Johnny Rotten er 50 i dag.